Når vi skal ha folk til kaffe en søndag ettermiddag, ber vi dem ofte med på en tur først. Da velger vi gjerne, om der er god tid, Kvernhusløypa. Om der er litt mindre tid, Strandstien. Dermed blir det både mosjon, frisk luft og en vandring langs sjøen. Dessuten har disse løypene så høy kvalitet at de, sammen med den på Kapelløya, trolig hadde kommet med på en liste over de 10 flotteste på Sørlandet. Kanskje blant dem fem? Tror nå jeg.
Av Jostein Andreassen
Å gå disse løypene er ”ein vederkvegelse” for både kropp og sjel. Noe så flott! Noe så flott! Kjempemoro at vi har slikt i Søgne. Og folk, de er imponert. Stien går fra Åros Feriesenter til Høllen.
Hva kan en så fortelle dem som er noe ukjent, på en slik tur? Jo, først litt om elva. Hvor den kommer fra. At det er ei typisk flomelv: Hvem kan glemme storflommen den 13. oktober 1976? Så om tømmerfløtingen. Om Høllen dampsav. Litt om Åros. Og om Årossanden. Dessuten særlig om laksefisket, det er spennende. Den største laksen jeg vet om som er tatt i elva, ble fanget i garn ved Søgnefossen under krigen. Den var på 17 kilo.
Ved utløpet av elva er der en god del stedsnavn som forteller at dette fisket har vært viktig, vi har navn som Stien, Stifjorden, Stifjellet, Store og Lille Vagleskjeret, Vagleskjerveien, Slennan og Nodefjellet!
Laks!
Stien er det gamle navnet på Årossanden, fortalte Arne Sangvik (f. 1901) og Fridtjof Aaraas (f. 1920). Det var all grunn til å tro, mente de, at det her i sin tid stod en laksestige. Vi sier jo ”stie” i Søgne, og de uttalte ikke navnet som om det var en sti.
Fra denne stigen på ”Stien” ble fiskens bevegelser observert. Var laksen gått i nota? Fjorden utenfor, dvs. østligste del av Høllefjorden, har fått sitt navn etter denne stigen, likeledes fjellet like ved: Stifjorden og Stifjellet. På Vagleskjerane stod det sannsynligvis laksevagler, dvs. mindre stige-liknende oppbygninger, slik som vi i dag kan se i utløpet av Mandalselva. Til og med en egen vei på sanden har blitt oppkalt etter disse skjærene, så stigene må ha vært viktige.
Som navnet tyder på, ble nota gjerne satt ut ved Nodefjellet (ytterst på Stifjellet), eller en kunne stå der og observere. Og på det flate berget på Slennan ytterst på Grunnholmen ble garn og not tørket på et stokkestativ; disse kalles slenner.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Tradisjonsbæreren Olaf P. Borøy, f. 1930, fortalte meg at han som gutt hadde vært med sin far og fisket med landnot ved Åros. Faren Thomas Pedersen, Børøya, f. 1888, kastet da nota til begge sider fra Stifjellet lengst øst, både mot Tråseviga og mot sanden, helst det siste. Fisket var fra 15. april og utover. Andre som kunne være med på fisket i fjorden, var Petter Pettersen, Bernt Andreassen, Magnus Olsen og Jørgen Olsen, alle fra Børøya, dessuten Magnus Mortensen i Amfeneset. Selv kan jeg ikke glemme hvor moro det var da Simon Oftenes fra Solta og Reidar Johansen fra Langenes bermet (dro opp nota), riktignok var det fra Høllebakken. De virket ganske fornøyd med kastet, selv om de bare fikk 7-8 laks og sveler (laks under 3 kg). Dette var ca. 1960. Tyve år senere kunne vi se bilde av en kry Reidar i avisen. Da hadde han fått en laks på hele 25 kg i garn ved Hellersøyane øst av Hellesund.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Årossanden
Ellers så vokser jo elvemunningen år for år. Nevnte Fridtjof kunne huske at i hans barndom var både Store og Lille Vagleskjæret (de to små skjærene utenfor Årossanden) frie, nå er de innekapslet i sand, særlig det minste. Når kan vi vasse helt ut til Saltholmen?
Rundt 1920 kom et forsøk på å utnytte all sanden industrielt. Et firma, ”A/S Åros”, ville støpe skipsskrog av betong. Men etter kort tid viste det seg at sanden på Åros var for finkornet for formålet. Dermed ble det hele oppgitt. Ca. 15 år senere oppdaget byfolk at Årossanden var ei fin badestrand. Der kom kafe. Siden vet vi jo hvordan dette vokste i omfang. Selv hadde jeg jobb hos B. Roald Johannesen sommeren 1965, han drev Åros Camping på den tiden, og der var en mengde turister. Mitt arbeid for fem kroner timen bestod i å kjøre rundt med hest og kjerre og samle opp søppelsekkene blant alle teltene i området. Oppdraget videre var, sammen med en kamerat, å laste dem om bord i en jolle med påhengsmotor og brenne det hele på Rauskjæret ute i fjorden! Tilsynelatende var det ingen på den tiden som reagerte på slikt! Heldigvis har tidene forandret seg …
Stakkars gris
Under krigen laget okkupasjonsmakten en attrapp-flyplass (en narreflyplass) på Årossletta innenfor sanden, forteller Kjell J. Brådstad i ”Søgneboka”. Markeringslys ble satt opp, slik at engelskmennene skulle tro at dette var den på Kjevik. Årosstranda ble minelagt og fikk piggtrådsperringer. Midt oppi alt dette virvaret drev bøndene på gården sine gårdsbruk. Det fortelles at britene en gang slapp ei bombe over ”flyplassen”. Jernsplinter føyk og slo inn i trærne slik at sagbrukene fikk problemer med Åros-tømmeret i lang tid etterpå, skriver bygdebokforfatteren. Ingen mennesker kom til skade, men en gris fikk sjokk og måtte avlives.