Hjem Et bra avføringsmiddel!

Et bra avføringsmiddel!

Et bra avføringsmiddel!

Om barken fra en busk som blir et bra avføringsmiddel, om basten fra et tre som blir et fenomenalt tau og om en plante som er god mot nervøse lidelser.

Blodstorkenebb: Litt uvanlig hos oss, dessverre, for denne planten har nydelige rødfiolette blomster og er en av de vakreste i norsk flora. Vanligere langs kysten av Aust-Agder, der det kan lyse fra store felt av den.

Skogstorenebb: Vokser sparsomt i skog og skogkanter med god mold, oftest litt inn fra kysten.

Stankstorkenebb: Vanlig i kratt i skogkanten. Det fortelles om den store svenske botanikeren Carl von Linné at da han så denne planten første gang, skjønte han med en gang at den hørte til slekten Geranium. Men hva skulle han kalle arten? Den luktet vondt, omtrent som Robert, drengen hans, en sengevæter. Det skal være grunnen til at Robert ble kalt opp: Planten fikk det latinske navnet Geranium robertianum. Stakkars dreng! På norsk kalles den foruten stankstorkenebb også for urakatt, dvs. planten som vokser i ur og lukter som en katt, det vil si katteurin.

Blankstorkenebb: Funnet på Indre Trysnes 1978. Høllebrygga 2015.

Lodnestorkenebb og småstorkenebb: Trolig ballastplanter. I gamle plener ved sjøen, for eksempel på Selskjær.

Tranehals: Vokste bare nær Tangveien på Tangvall/Kleppland som åkerugras i 1960-årene. Har nå spredt seg noen få hundre meter i samme område og blitt mer vanlig.

Dverglin: Funnet en eneste gang, av botanikeren Wittrock på Torve i 1860.

Heiblåfjær: Nokså vanlig mellom lyng og på myr.

Strandvortemelk: Stor plante som sprer seg i fjæra. Har store blomster og hvit melkesaft

Åkervortemelk: Stort og mektig ugras i åker.

Byvortemelk: Typisk liten og uanselig ballastplante som vokser i hager i Høllegada, Hellesund, Stølen og på Selskjær. (Mer om ballastplanter i Søgne historielags årsskrift 2015.)

Vasshår: I ferskvann og brakkvann. En stor bestand fins i en liten dam på Riveneset.

Kristtorn: Busk eller tre med hvite blomster og røde, vakre bær. Egne hann- og hunntrær, der selvsagt bare sistnevnte bringer fram frukt. Fra gammelt av var det sånn at det er grunneieren som egentlig eier treet, så du burde spørre om lov før du kutter greiner med bær for å pynte til jul. Kalles også beinved. Veden er hard, fordi treet vokser seint. I Amfenesheia, rett utenfor industriområdet Høllen Vest, står et kristtorntre i en trang dal som inntil for få år siden var hele 11 meter og ett av landets høyeste. Nå har snøen brukket ned en del, så dette treet er på vei ut, dessverre.

Lønn: Vanlig tre med store blader som trives best i varme skogslier.

Trollhegg: Vanlig busk i skogen. Guttene i tidligere tider flettet av barken og solgte den til apotekene der den ble malt opp og forhandlet som avføringsmiddel.

Lind: Dette vakre treet trives best i varme og steinete skogslier med god jord. Veden er fin til treskjæring. Stammen ble ”kylla”, det vil si den ble kuttet rett av. Greinene som siden vokste opp, ble saget av ved St. Hans-tider. Deretter ble barken dratt av og lagt i vann en måneds tid. Da kunne barken og basten innenfor skilles. Sistnevnte ble flettet til et aldeles utmerket tau. På Repstad her i Søgne var dette så vanlig at tauet ble solgt videre under navnet ”Repstad-manilla”. (Vanlig manilla-tau eller -hamp ble flettet av fiber fra en plante i bananfamilien, det stammer fra Østen. Manila er hovedstaden på øygruppa Filippinene.)

Moskuskattost: Vakker, forvillet plante, fins gjerne i veikanter.

Timerose og linderose: Meget sjeldne planter som opptrer sporadisk i roeåkre og potetåkre. I Torleiv Repstads åker på Repstad 1967 og -82. Linderose på Tjomsemonen 1978.

Fagerperikum: Perikum kommer fra ”hyp erikon”. Det er gresk og betyr: ”Den som vokser mellom lyng”. Vakker, men litt sjelden på tørre bakker.

Bergperikum og firkantperikum: Nokså vanlig på tørre steder.

Prikkperikum: Nokså vanlig, den også. Voksested som de forrige. Kalles også johannesurt. Ble i tidligere tider brukt som medisin mot nervøse lidelser. Den berømte legen Paracelsus på 1400-tallet skrev: ”Enhver lege bør vite at Vår Herre har lagt en stor hemmelighet i denne urten, for å beseire de ånder og fantasier som driver mennesker til randen av fortvilelse.”

Stemorsblomst (natt og dag): Meget vanlig. Om en innhøstet kornåker ikke blir omgjort til eng eller pløyd opp året etter, kan den bli helt blå av denne skjønnheten. Den kalles natt og dag fordi den er/kan være mørk oppe og lys nede. Det store kronbladet kalles stemora. De to på sidene er barna hennes. De to kronbladene bakerst får ikke sitte ved bordet der grøten med smørklatten er (det gulaktige sentrum av blomsten), derfor kalles de stebarna og derfor altså navnet stemorsblomst.  

Åkerstemorsblomst: Vanlig i åker. En mer høyreist, men likevel en forminsket utgave av stemorsblomst.

Myrfiol og skogfiol: Vanlige i henholdsvis myr og skog.

Kattehale: Nydelig plante med rødfiolette blomster, vokser i vannkanter og på våtmark. 

Bildet: Dette er ”Repstad-manilla”, et meget sterkt og mykt tau, laget av bast fra lind. Slikt tau er sikkert brukt i årtusener til tallrike formål her langs kysten, like til 1950-tallet. I Søgne produserte folk på Repstad et slikt lindebast-tau i så stor målestokk at de kunne omsette det kommersielt, derav kallenavnet ”Repstad-manilla”. 

.