Av Jostein Andreassen
Vasskryp: I små vannpytter på Hellersøya, Songvår.
Geiterams: Kalles også eldmerkje, fordi denne planten er ofte den første som spirer fram etter en skogbrann. På engelsk heter den således fireweed (eller til og med blitzweed, fra branntomtene etter den nazityske bombingen i London). Geiterams kan danne store fiolettrøde flater. Den er stor og flott, men kan ta overhånd enkelte steder. Jeg dro en gang med bil fra Å ytterst i Lofoten og tok hovedveien til Trondheim. Geiterams fulgte oss, tett, i veikantene absolutt hele veien, også over Saltfjellet! På Finnmarksvidda og i fjellet kan vi observere at geiterams har sterke farger pga. skarpt lys (solyset øker i styrke med 100% for hver 1000 meter du stiger). I Søgne er der også en god del av den, og forekomsten tiltar. Her er jo fargene mer ”normale”, men flotte likevel.
Krattmjølke (vanlig); bergmjølke (kun sett i 1893); møllemjølke (sjelden, funnet i 1978 og -82); amerikamjølke (ny for Søgne i jordbæråker nær Salemsveien 2011); myrmjølke (nokså vanlig).
Nattlys: Fant denne flotte gule planten første gang for fem år siden i veikanten like øst for Kiwi-butikken på Kleppland. Derfra har den spredt seg til Fåmyråsen. Ved graving dukket den opp i Moneveien 2015. Frøene må her ha ligget i jorda.
Trollurt og mellomtrollurt: Begge arter kryper og skjuler seg i skogbunnen i god jord (lauvskog). Meget sjelden: nord på Riveneset; nær veien ned til Tronstadvannet fra Skuggedal.
Tusenblad: Botanikeren Fridtz fant den i 1893, trolig i en vannpytt på en holme.
Hesterumpe: Meget sjelden i ferskvann. I vannpytter på Hellersøya, Songvår.
Skrubbær: Nydelig plante med stor, hvitaktig blomst i toppen. Denne blir etter hvert til et eller flere knallrøde bær. Jeg må ta med en for meg morsom oppdagelse: Nær Skarpøya ligger Fruberholmen. Jeg hadde lurt på navnet: Var den oppkalt etter en mann som het Fruberg? Eller hva var fruber? En høst ringte jeg til Torleiv Repstad og hadde en koselig prat. Da kom jeg til å spørre om der var mye bær i Repstad-skogen i år? ”Nei, det æ derr ikkje”, sa han, ”der æ bare fruberr.” På denne måten fikk jeg greie på at det gamle dialektnavnet for skrubbær i Søgne er fruberr. Dermed var det bare å ta en tur til Fruberholmen og se. Midt oppe på holmen, i en forsenkning, hva fant jeg? Jo, en større ansamling av fruberr! De knallrøde bærene lyste så fint i sola. Dermed var det mysteriet jeg hadde konstruert for meg selv, oppklart.
Bergflette eller eføy: Vanlig slyngplante i trær og oppetter fjell ved kysten.
Skjoldblad: Et lite rundt og vakkert blad på grønne flater ved havet. Nord på Lindholmen og i bukta sydvest for hyttene på Riveneset.
Sanikel: Ikke sjelden i god mold i lauvskoglier.
Hundekjeks: Meget, meget vanlig i veikanter. En tørr vits: Har du hørt om han som klaget til kelneren: ”Der er ikke reker i rekesalaten!” ” Nei”, svarte kelneren, ”der er ikke hunder i hundekjeks heller”. (– He-he.)
Spansk kjørvel: Denne planten lukter som sukkeret ”Kongen av Danmark”. Jeg glemmer ikke første gang jeg fant den i Søgne. Det var sommeren 1978. Jeg kom syklende utover Bergeveien. Nær den gamle kapellangården stod en mann og spadde på jordet mellom veien og elva. Jeg stoppet og slo av en prat. Da kjente jeg plutselig en sterk, god lukt: Kongen av Danmark! Jeg kunne lukte meg fram til fire-fem blomstrende eksemplarer nær ved. Siden har den spredt seg en del fra hager rundt om i bygda. Men vokste den på Berge fordi en prest en gang i gammel tid har brukt den som krydder eller ”godlukt”, mon tro? Siden myrra var så dyrt, ble spansk kjørvel noen ganger brukt som ”falsk myrra”.
Karve: På tørre steder, forekomstene er nok rester etter at planten ble dyrket til å fungere som krydder (nøkkelost er vel bedre enn vanlig gouda?)
Jordnøtt: Ved Skiftebekken innerst i Trysfjorden og på det nordligste jordet på Kapelløya. I veikanten rett før Tånevig. I vikingtida tok de opp knollen (”nøtta”) og spiste den, egne redskap til dette er funnet i gravhauger. På Skjernøya i Mandal er der masse!).
Gjeldekarve: Nokså vanlig på tørre steder.
Skvallerkål: Fælt ugras i gamle hager. Kalles også tyskerkål (brakte de det med seg under krigen?) Hvordan få det vekk? Spis bladene som salat!
Hundepersille: Ballastplante i gamle hager på Trysnes, i Høllegada og i Hellesund. Likner en del på persille. Jeg har sett den vokse som ugras i persillebed! Men ta for all del ikke hundepersillen, den er meget giftig! Godt kjennetegn: Har små svøpblader under blomstene.
Strandkjeks: Nokså vanlig på havstrand.
Sløke: Vanlig langs bekker og på våte jorder. Vi guttene brukte den hule stengelen til blåserør. Så fylte vi lommene med rognebær og lekte ”krig”. Fylte du munnen med bær, ble det rene kulesprøyta!
Strandkvann: Stor og staselig, velluktende plante på havstrand. Det er imidlertid fjellkvannen som er god å spise, den har trolig vært brukt som delikatesse siden bronsealderen og omtales i Olav Tryggvasons saga. Fjellkvannen vokser ikke her i lavlandet, dessverre. Strandkvann smaker ikke godt ..
Mjølkerot: Meget vanlig på myr. Har melkesaft i stengelen, derav navnet.
Kystbjørnekjeks og kjempebjørnekjeks: Den første fins kun ved hovedveien innerst i Trysfjorden. Den andre er som navnet sier, meget stor og likner den mer kjente tromsøpalmen, men kan skilles på fasongen av frøene. Opptrer sporadisk langs hovedveiene, der frøene sprer seg ved å sette seg fast på bildekk. Bør kuttes ned og kastes (hansker!): Om barn eller andre leker med planten en varm sommerdag, kan stedet der planten eventuelt har berørt bart skinn, gi meget ubehagelige forbrenningsskader, tro det eller ei, om sola skinner på berøringspunktet!
Kvitrot: Kun funnet i Ny-Hellesund tidlig på 1800-tallet, aldri siden. Prøv du.
Rødkjeks: Opptrer meget sparsomt og tilfeldig på avfallsmark og i skogkanter.
Gulrot: Vill gulrot er å finne ved veikanten like ovenfor Lunde skole. Det var i mange år den eneste forekomsten i bygda. Derfra sprer den seg litt.
